%gtm2%
Dyresykdommer

Ni småfebesetninger bekreftet smittet av mædi

Grundig kartlegging og bedre diagnostikk gir grunnlag for at mædi kan utryddes. For å lykkes, er det nødvendig med et langsiktig perspektiv 50 år etter at mædi ble introdusert til Norge.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det er nå ett år siden den første positive besetningen i dette utbruddet ble funnet som en følge av det nasjonale overvåkningsprogrammet for mædi. Pr. i dag er ni besetninger bekreftet smittet med mædi. Fire besetninger ble funnet ved sporing av kontakter, mens ytterligere fire er funnet som følge av testing av besetninger i sonen. Seks av besetningene har slaktet alle dyr på grunn av høy smittegrad, og tre har slaktet ut enkeltdyr. Det er nå 83 båndlagte sauehold. Noen av disse har også slaktet ut enkeltdyr på grunn av forsterket mistanke.

Sykdommen og dens historie

– Hvordan arter denne sykdommen seg hos sau?

Vi har spurt trolig landets aller fremste eksperter på denne dyresykdommen, Synnøve Vatn, fagsjef – helsetjenesten for sau og Tore Tollersrud, spesialveterinær, begge ansatt i Animalia.

– Mædi er en alvorlig lungesykdom hos sau. Typiske symptomer er pustevansker og avmagring hos voksne sauer som forverres over tid, men i mange tilfeller vises ingen klare sykdomstegn. Dyr som blir smittet vil være infiserte resten av livet, de kan skille ut virus og smitte andre dyr. De viktigste smitteveiene er gjennom melk og luft (dråpesmitte). Smitte via luft krever tett kontakt over en lengre periode. Viruset overlever dårlig i miljøet, sier Synnøve Vatn.

50 år

Det er omtrent 50 år siden vi fikk mædi til Norge gjennom import av livdyr. Like lenge har myndigheter og bønder bekjempet sykdommen. Smittede dyr og deres avkom er blitt slaktet, og det er strenge regler for omsetning og flytting av sau. Det har vist seg vanskelig å bli kvitt sykdommen. Det har vært flere bølger av utbrudd. Det forrige var i Trøndelag i 2002–2005, med spredte tilfeller i Hedmark og Rogaland.

Det er vedtatt en soneforskrift for gamle Nord-Trøndelag fylke, og det er gjennomført et omfattende kartleggingsarbeid av sauebesetninger etter at mædi ble påvist i 2019.

Diagnostikk av mædi

– Dyr som er smittet danner antistoffer mot viruset som vanligvis kan påvises i blodprøver fra noen uker etter dyret ble smittet, og sauene vil være antistoffpositive resten av livet. Hos enkelte dyr kan det ta lengre tid før antistoffer kan påvises i blodet. Ved mistanke bør det derfor tas blodprøver fra flere dyr i flokken. Diagnosen kan også bekreftes ved undersøkelse av lungevev fra døde dyr. Ved obduksjon er lungene ofte store og to til fire ganger tyngre enn normalt, med en «kjøttaktig» og fast konsistens, eller spredte større og mindre faste knuter. Lungelymfeknutene er kraftig forstørret, sier Tore Tollersrud.

Sammenheng med forrige utbrudd?

I 2019 ble det igjen påvist smitte i Trøndelag. Både genene til viruset og kontaktnettet til de smittede besetningene pekte tilbake til det forrige utbruddet.

Gjennom kartlegging av kontakter er det blitt påvist nye tilfeller. Det er imidlertid vanskelig å spore opp all flytting av dyr nesten 20 år tilbake. Det ble derfor vedtatt en soneforskrift som dekker gamle Nord-Trøndelag fylke og tatt prøver av de fleste sauebesetninger innenfor sonen for å kunne avdekke smitte som ikke ville blitt funnet med vanlig sporing av kontakter.

Strenge flytteregler

– Erfaringene fra dette utbruddet er at værringene har god kontroll på livdyrtrafikk, mens det i en del andre besetninger ikke har vært tilstrekkelig ordnede opptegnelser over dyreflyt. For å hindre spredning av blant annet mædi og skrapesjuke, har det i lang tid vært et strengt regelverk for flytting av sau. Det er blant annet et generelt forbud mot å flytte hunndyr mellom besetninger og flytting av hanndyr over fylkesgrenser. Det skal også føres nedtegnelser over alle dyr som føres inn og ut av besetninger, understreker Vatn.

Veien videre

– Hvor går veien videre?

– Til forskjell fra forrige utbrudd gjennomføres det en kartlegging i mædisonen. Funn av fire besetninger viser betydningen av denne kartleggingen. Noen har mange smitta dyr, mens andre kun har noen få. For å finne besetninger med få smitta dyr, er det viktig at denne kartleggingen gjentas flere ganger i årene framover, avslutter Tore Tollersrud.