%gtm2%
Økologisk drift

Prestesønnen i Skjeberg som ble ullgris-bonde

Han er teolog og filosof av profesjon, men prestesønnen Johannes Solberg (42) valgte for fire år siden gris og økologisk gårdsdrift som levevei. Nå er kjøtt og kjøttprodukter fra de spesielle ullgrisene hans, svært etterspurt i markedet, og Solberg klarer knapt å levere nok produkter til et stadig voksende marked.

Per A. Sleipnes

Her er grisungene som om noen måneder blir slaktemodne, og deretter tar turen til Lillesand for slakting hos Jens Eide.

Bare noen hundre meter fra E6 gjennom Østfold, ligger Lien gård. Bak en stor kolle, som beskytter gården mot støyen fra bilene på den sterkt trafikkerte motorveien, finner vi en «forundringspakke» av en gård. Her rusler sortbrune griser ute med sine avkom, det samme gjør fargerike høns, og i en innhegning har gjess fått sin plass. I tillegg til dyrene på gården, dyrkes forskjellige typer grønnsaker og bær – alt på økologisk vis. For ikke å glemme biene, i sine kuber.

Oppriktig stolt

Gården Johannes Solberg driver i Kvastebyen i Skjeberg, sammen med kone og fem barn, ligger så å si midt mellom Sarpsborg og Halden. Den har vært i familiens eie siden Johannes’ farfar kjøpte den rett etter krigen. Den gang hovedsakelig basert på korn- og regulær griseproduksjon.

Solberg er oppriktig stolt over at arven etter foreldrene er tatt opp, men han er også tilfreds med satsingen på en helt annen rase enn den grisebønder flest velger.

Stammer fra Balkan

– Ullgris er en rase som stammer fra Balkan-området og har tradisjoner langt tilbake til vikingtiden. Genetisk er den faktisk nokså lik Iberico-grisen i Spania, og det ser vi både på gemytt og kjøttets fettmarmorerting. Frittgående gris er det det stadig flere som får sans for, og det har å gjøre både med dyrevelferd og kvalitet på kjøttet. Slaktevekten på disse grisene er rundt 130 kilo og det tar mellom 18 og 24 måneder å fø opp de små krabatene, før de sendes til slakting, sier Johannes Solberg og holder opp en rødlig grisunge som akkurat har startet på utelivet.

Ullgrisen er vanlig i land på Balkan, og har mye til felles med Iberico-grisen.

Slakter i Lillesand

Johannes Solberg sender grisene til Jens Eide i Lillesand for slakting, dit han både kjører og henter. Det krever både tid og ressurser, men på den annen side er han svært tilfreds med den behandling både han og grisene får hos Eide.

Sju purker sørger for rundt 70 avkom i året, og på årsbasis utgjør det rundt fire tonn slakt. Ikke et stort kvantum, men ettersom prisen på kjøttet og de produserte produktene er relativt høy, blir det butikk ut av det.

Ungarsk pølsemaker

Det er for øvrig en ungarsk pølsemaker med base på Nordstrand i Oslo som foredler kjøttet/fettet fra ullgrisen. Det fungerer svært godt, ifølge Johannsen Solberg.

– Ettersom denne grisen har sine røtter i land som Ungarn, Serbia og Romania, finnes det mye kjøttfaglig kompetanse her. Jeg har vært så heldig å få kontakt med en ungarsk fagmann på området, og han gjør en kjempejobb for meg. Særlig spekeproduktene han lager er det god margin på, sier Solberg og byr oss på en røkt coppa-skinke som smaker fortreffelig.

Spelt og urkorn

– Du driver 100 prosent økologisk produksjon her på gården og hvordan foregår det?

– Jeg produserer det aller meste av fôret selv her på gården. Stikkordene er spelt og urkorn. Dette kornet tresker jeg selv, lar det svelle og gir det så til grisene. Mitt motto som gårdsdrifter er å etterligne naturens kretsløp så langt det er mulig. For meg er kornproduksjon til grisefôr en slik kretsløp-prosess. Jeg får i retur glade griser som lever det jeg vil kalle et godt liv. Det merkes på smaken på kjøtt og ikke minst fettet.

Johannes Solberg driver også økologisk eggproduksjon på Lien gård.

Lett å selge

Gården til Johannsen Solberg er på kun 40 mål, men han leier et tilsvarende areal i området rundt gården. Dette fungerer greit, og det er på disse leide arealene han dyrker de nevnte kornsortene.

– Hvorfor ullgris og ikke vanlig frittgående gris?

– Det var noe av det som fascinerte meg med denne rasen. I tillegg er det litt unikt å drive med ullgris, ettersom det er få produsenter her til lands, forteller Solberg som ble introdusert for grisen av en kompis i Østfold.

– Han overbeviste meg om at kjøttet var lett å selge, og jeg fant raskt ut at det stemte. Før jul i fjor slaktet jeg fem griser, og alt kjøttet ble revet bort i løpet av kort tid. Økonomisk blir jeg og familien min ikke rik av dette, men jeg har som mål å gå med overskudd. I dag regner jeg med at mellom 60 og 70 prosent av gårdens inntekt er ullgris, sier bonden som også produserer mel, poteter, honning og egg.

Tilknyttet REKO-ring

Johannes Solberg er for øvrig en av flere lokale produsenter i den nyoppstartede REKO-ringen som på rekordtid har blitt populær i Sarpsborg-området.

– Det har vært ville tilstander de siste uker og måneder. Masse bestillinger og god omsetning. Reko-ringen er et veldig fint konsept, der hvem som helst kan bestille lokale kvalitetsvarer, sier Solberg.

– Hva er markedsprisen på produkter av ullgris?

– De ferske pølsene ligger på 250 kroner pr. kilo, mens de spekede produktene er noe dyrere. Men produktene er basert på kjøtt/fett av ypperste kvalitet, fastslår Solberg.

Hampshire-gris et godt alternativ

– Som grisebonde, hva hadde du satset på om det ikke var aktuelt med ullgris?

– Da hadde jeg garantert satset på Hampshire-rasen. Den har mange av de samme kvalitetene som ullgrisen har. Det vil si en gemyttlig gris som gir flott og riktig fettmarmorert kjøtt, sier Johannes Solberg som i disse dager har mer enn grisehold på agendaen. Han er nemlig i sluttfasen på en doktorgrad i religionsfilosofi. Snakk om å sette seg «hårete» mål i livet!