Cxense Display egenannonse
13/3/2019

Dyrevelferdsprogrammer skaper endring

God dyrevelferd er viktig for dyra, for bonden og for hele norsk landbruk. Et dyrevelferdsprogram er et rammeverk for å forbedre dyrevelferden i husdyrbesetninger. Leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes, mener alle produksjoner bør ha et dyrevelferdsprogram.

Helga Odden

Animalia

Nina Svendsby

Animalia

– Jeg har tro på dyrevelferdsprogrammer fordi det gir åpenhet og er bevis på dokumentert god dyrevelferd, sier leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes. Foto: Norges Bondelag

– Bonden er den viktigste enkeltfaktoren for velferden til dyra uavhengig av oppstallingsform. God dyrevelferd er et selvstendig landbrukspolitisk mål vi skal levere på, sier Lars Petter Bartnes, som er en ivrig talsperson for dyrevelferdsprogrammer.

Han er selv husdyrprodusent med flere produksjonsformer på gården sin i Trøndelag og har praktisk erfaring fra implementeringen av det første dyrevelferdsprogrammet som ble introdusert for slaktekylling i 2013. Bartnes mener obligatoriske veterinærbesøk har vist seg å være svært nyttig – en systematisk mulighet til forbedring gjennom erfarings- og kunnskapsutveksling som bygger kompetanse både hos bonde og veterinær.

– Dyrevelferdsprogrammer er forbedringsverktøy. Når man gjør målrettede registreringer i egen produksjon, får man både oversikt over resultater og kan identifisere hvor man kan forbedre produksjonen samtidig som man får dokumentasjon av tilstanden, sier Bartnes.

Ser sammenhenger

I Norge er det etablert dyrevelferdsprogrammer i fjørfeproduksjonen, for slaktekylling og kalkun. Et program for verpehøner er startet, og i svineproduksjonen er det etablert et dyrevelferdsprogram for slaktegris. Alle slaktegrisprodusenter skal være med i dyrevelferdsprogrammet fra 1. januar 2019, og fra 1. juni inkluderes kombinert- og smågrisprodusentene.

Å arbeide med dyrevelferdsprogrammer er for produsentene en måte å koble sammen forholdene i besetningen, som dyra, miljøet de lever i og stellrutinene, med regelverket som gjelder for produksjonen og hensiktsmessige forbedringstiltak. Dyrevelferdsprogrammene for de ulike dyreslagene er litt forskjellige, men bygger på noen felles elementer. Å ha godkjent KSL-status for den aktuelle produksjonen er en grunnplanke.

Veterinærbesøk er et krav i dyrevelferdsprogrammene. Veterinærene skal gi faglig støtte til produsentene i deres arbeid med dyrevelferd. Foto: Animalia / Tone Beate Hansen

Veterinærbesøk

Det er Mattilsynet som fører tilsyn med etterlevelsen av regelverk i husdyrproduksjonen. Veterinærbesøk er et krav i dyrevelferdsprogrammene, men privatpraktiserende veterinærer skal ikke føre tilsyn på sine besøk. De skal derimot bidra med sin kunnskap om dyr og gi faglig støtte til produsentene i deres arbeid med dyrevelferd. En veterinær kan se på dyreholdet med friske øyne og motvirke effekten av en eventuell «husblindhet» hos produsenten. Det er en forutsetning at veterinærbesøkene skal gjennomføres jevnlig. Kravet er ett til tre besøk per år, avhengig av produksjon og størrelsen på besetningen. Foruten gode fagkunnskaper er tillit og god kommunikasjon forutsetninger for at besøkene skal ha verdi.

Velferdsindikatorer

Noen forhold har stor betydning for dyras velferd. Eksempler er strø i kyllinghusene, forekomsten av sår på tråputene hos slaktekylling og tilgangen på rotemateriale hos gris. Slike faktorer er trukket frem som spesielt viktig i de enkelte dyrevelferdsprogrammene, og det må produsentene ha særlig oppmerksomhet på. Produsentene trenger også å ha daglige rutiner for å forebygge hendelser som kan føre til dårligere dyrevelferd. Dette handler om å ha kunnskap om hva som kan gi dårlig velferd, observere dyra, forstå signalene de sender og vite hva man skal gjøre for å avverge at noe utvikler seg i negativ retning.

Dokumentasjon

Tilgang på rotemateriale påvirker trivselen til dyra og har forebyggende effekt på halebiting. Foto: Animalia / Audun Flåtten

Data fra den enkelte besetningen og på aggregert nivå fra mange besetninger er viktig som grunnlag for forbedringsarbeid. Det gjør det mulig å prioritere og velge riktige forbedringstiltak og måle effekt av tiltakene. Data er også viktig for å velge områder der man kan initiere forsknings- og utviklingsprosjekter. I tillegg er dokumentasjon viktig i næringas kommunikasjon med forbruker og samfunn om dyrevelferden i norsk produksjon.

I fjørfeproduksjonene skal besetningene være tilknyttet en produksjonskontroll, og veterinæren skal dokumentere besøk, forbedringsområder og tiltak i fagsystemet HelseFjørfe. I svineproduksjonen skal produsenter og veterinærer registrere informasjon om smittevern, helse og velferd i fagsystemet Helsegris.

Sanksjoner

Dyrevelferdsprogrammene er næringens egne verktøy for å dokumentere og forbedre dyrevelferden, foreløpig i fjørfeproduksjonene og svineproduksjon, og det er varemottakerne i kjøttbransjen som har forpliktet seg til dyrevelferdsprogrammene. De stiller igjen krav om oppfølging hos sine leverandører. Manglende oppfølging og dokumentasjon innebærer at varemottakerne iverksetter sanksjoner. De etablerte sanksjonene er redusert tetthet i påfølgende innsett i slaktekyllingproduksjonen og trekk i slakteoppgjøret for slaktegrisprodusenter, 50 øre pr. kg.

Husdyrnæringen er avhengig av å kunne dokumentere at tiltakene blir fulgt opp og at de over tid har ønsket effekt i form av god dyrevelferd. Det motsatte kan ha svært negative konsekvenser for næringen i form av tapt tillit og svekket omdømme.